Bruk av elektriske motorer

Den mest brukte blant forskjellige elektriske motorer er AC asynkronmotor (også kjent som induksjonsmotor). Den er enkel å bruke, pålitelig å betjene, rimelig og strukturelt solid, men har lav effektfaktor og vanskelig hastighetsregulering. Maskiner med stor kapasitet og lav hastighet bruker vanligvis synkronmotorer (se synkronmotorer). Synkronmotorer har ikke bare en høy effektfaktor, men hastigheten er uavhengig av laststørrelsen og avhenger kun av nettfrekvensen. Arbeidet er relativt stabilt. DC-motorer brukes ofte i situasjoner der hastighetsregulering med stort område er nødvendig. Men den har en kommutator, som er kompleks i struktur, dyr i pris, vanskelig å vedlikeholde og ikke egnet for tøffe miljøer. Etter 1970-tallet, med utviklingen av kraftelektronikkteknologi, har hastighetskontrollteknologien til vekselstrømsmotorer gradvis modnet, og utstyrsprisene har gått ned, noe som har begynt å bli brukt. Den maksimale mekaniske utgangseffekten som en motor kan tåle under det spesifiserte operativsystemet (kontinuerlig, kortvarig, intermitterende syklus) uten å forårsake overoppheting av motoren kalles dens nominelle effekt. Ved bruk bør det tas hensyn til forskriftene på merkeskiltet. Når motoren er i gang, bør man være oppmerksom på å matche belastningsegenskapene med motorens egenskaper for å unngå fart eller stopp. Elektriske motorer kan gi et bredt spekter av kraft, fra milliwatt til titusenvis av kilowatt. Bruk og kontroll av elektriske motorer er veldig praktisk, med muligheten til å starte selv, akselerere, bremse, reversere og holde. Utgangseffekten til en generell elektrisk motor varierer med hastigheten under hastighetsregulering.